I formiddag gikk jeg på tur med de to hvite, mens Pappa tok Sara. Vi prøver å skille dem litt, sånn at Sara ikke skal bli så avhengig av de to andre. Netti og Trixi var kjempe fornøyde når de skjønte at det lille udyret ikke fikk være med. Når vi kom litt inn i skogen fikk Trixi gå løs. Ikke at det egentlig var noen vits, siden hun går rett ved siden av meg uansett. Netti furtet. Når hun foreslo at hun skulle gå bak meg, fant jeg ut at hun også måtte få gå litt løs. Snøkantene på stien var ganske høye, så det måtte vel gå bra. Når vi skulle gå ned igjen, slapp jeg Trixi på nytt, med den ideen at hun kom til å fortsette på samme måte på tilbaketuren. Det gjorde hun ikke. Det hele endte med at Trixi sprang minst 30 meter foran, og jeg og Netti kom kom spurtende etter. Nei, jeg tenkte ikke på å rope henne inn. Det ble en svært rask joggetur for å si det sånn. Når vi kom ned mot veien, ropte jeg innstinktivt kom. Trixi liker å få på kobbelet sitt og kom som en rakett..
Her speider Netti etter noe som kan jages:
Når jeg kom hjem trente jeg felt. Har jo en balansebom vinge i garasjen som Pappa hadde dratt opp bakken. Hun søker veldig fint mot feltene. Har en del å hente på selvstendighet, og det at hun skal bli igjen der. Hun er nå på god vei. Nå er planen å ta en liten pause fra den intense slalom treningen, og heller trene mer på felt.
Når jeg kom inn i gangen fant jeg en noe forvirret liten bichon. Trixi stod som en statue på gulvet, med en frolic pose over hodet. (Synd at jeg ikke hadde kamera..) Hahahaha:D At noen kan være så glad i mat.. Jeg hadde nok lagt fra meg godbitsekken fra fredag i gangen og glemt at Trixi har lært seg å “åpne” saker og ting. Dette er den samme hunden som for et år siden ikke likte frolic. Heldigvis var det ikke så mye igjen, det ble likevel ikke middag på henne akkurat.
