Hold fast april 28, 2008

 I dag trente jeg på hold fast med Sara. Hadde 5 repetisjoner med lekepause, og det funket bra. Terpet på stå/sitt i begynnelsen siden jeg har trent så mye dekk i det siste. Den har virkelig blitt sinnsykt mye bedre!:D Hun har nesten sluttet å skli ned i den, feiler henne når hun gjør det nå. I tillegg foreslår hun dekk fra stå og ikke bare dekk fra sitt. Alt jeg gjorde var egentlig å fange den opp på nytt igjen, samt bruke leke, alt blir bedre med Sara når en bruker pipeballer! Deretter trente jeg utgangsstilling, hun hadde plutselig skjønt det der med venstre fot – gå og høyre fot – bli igjen. Synes hun er blitt flinkere på dette, selv om vi ikke har trent så mye på det. I morgen er planen å bruke fingertarget for å få en tettere og mer selvstendig sving. Samt prøve å finne en halv vegg jeg kan bruke til ryggetreningen.

Dessverre har hun ila den siste tiden kommet inn i en uvane med å ikke komme tilbake med leker. Problemet med pipe baller er at de er så fryktelig morsomme å bite på, jeg mener den intense pipelyden er jo bare sååå kul! Prøver å få henne med på den bytteleken igjen. Skal prøve å trene på et enda mindre område i morgen. Forhåpentligvis blir det litt enklere da.

Vi har også bestilt videokamera for flybilletten til Trondheim. Selvfølgelig måtte vi bestille på nettet så det blir jo spennende å se når vi får det.. Gleder meg til det kommer!:D

Ny frisyre og nytt tilbehør april 27, 2008

Sara har fått seg ny frisyre, pappa og jeg har endelig gitt opp å spare på alle den pelsen. Hun har også fått nytt halsbånd siden hun etter å ha blitt klippet kom seg ut av det daværende båndet. Operasjonen til Netti var vellykket, synet blir bare dårligere og dårligere, midnattsolhoppet er avlyst. Vet ennå ikke hvordan konkurranseformen hennes er/blir. Jeg har fått meg nakkekrage som jeg skal ha på i de neste 10 ukene og 4 dagene mer eller mindre konstant. Ulykken skjedde i gymtimen fredag 4. april da jeg fikk den fantastiske ideen om å “rulle forlengs” ned fra en bukk. For å gjøre en lang historie kort, tok ikke læreren i mot meg ordentlig, jeg landet på nakken å ble kjørt til UNN Harstad i ambulanse. Det er utrolig hvordan ting snus på hodet. Etter et kort opphold der, ble jeg sendt hjem med to frakturer i nakken. Før røntgen kontroll, uken etter ble det en forverring, bildene ble sendt til nevrokirugisk avd. i Tromsø. Etter en uke hjemme, og to uker etter ulykken ble jeg lagt inn i Tromsø med tanke på operasjon. Den var vellykket og jeg har fått en vakker metallplate og fire skruer inn mellom to av virvelene i nakken. Bein ble hentet fra hofta for å erstatte en fullstendig ødelagt “skive” mellom disse virvelene. Det betyr 3 uker å holde seg i ro, bare med små korte spaserturer rundt kvartalet. Springe med hund kan jeg ikke gjøre før i slutten av juli når kragen er fjernet. Handlingstreningen på den nå endelig snøfrie agilitybanen er avlyst, det samme er fanny-kurset i juni, midnattsolhoppet og NM.

Et slag i fjeset var det, men dette kunne vært så mye verre! Det er ikke noe annet å gjøre enn å prise seg lykkelig over at jeg ikke sitter i rullestol og er lam. I morgen skal stingene tas og jeg skal på skolen for første gang på 3 uker. Jeg siterer meg selv på ulykkesdagen mens jeg ligger på intensiven, “det verste med alt dette er at nå har de andre matte mens jeg må ligge her”. Vi skulle ha prøve onsdagen etter..

 

Liten nedtur april 3, 2008

Nå har vi fått svar på prøvene fra England. Netti har fått diagnosen kreft. Hun også! Den vil spre seg som en sol, og de kunne se at alt ikke var fjernet. Krefttypen utvikler seg riktignok sakte, men sannsynligheten for at den allerede har spredt seg er vel relativt stor. Etter en samtale med Kariann (dyrlegen), og Pappa har vi blitt enige om en ny operasjon. Men hvor mange operasjoner kan en hund gjennomgå før det begynner å bli nok? Siden Netti ellers er i meget god form og det ikke er snakk om noen komplisert operasjon bestemte vi oss, så nå er hun satt opp for i morgen klokken 09.30. Kariann skal fjerne en del hud rundt halsen der kulen tidligere satt, og så er det bare å håpe på det beste. Fordi krefttypen utvikler seg såpass sent kan hun leve en god stund med den, uten å plages.

Jeg har alltid tenkt på Netti som evig-levende, men med en 9 år gammel er det vel bare å innse at en ikke lenger har noen garanti. Det kjennes ganske tungt, men det er jo fortsatt håp.

Akkurat nå ligger hun intetanene på dyna mi, og prøver å breie seg mest mulig, bare for å gjøre det helt klart at jeg bør fortsette å sitte i stolen.. Man blir glad i dem altså:)