Siste kontrolltime
Onsdag i forrige uke dro jeg opp til Tromsø, etter en uke hjemme alene med Sara. Foreldrene mine, Netti og Trixi kjørte opp fra hytta. Vi stod opp klokka 6, vet ikke om det var jeg eller Sara som var trøttest..
Sara holder fast en prestekrage
Etter 3 lange timer på hurtigbåten, kjørte vi direkte til UNN. Først bar det til røntgen, og deretter til overlegen på nevrokirurgisk avdeling. Røntgenbildene så veldig fine ut. Legen mente at arm og svelg og hodepine og alt det andre kom til bedre seg betraktelig, og jeg er herved medisinsk friskmeldt. Hvor store mèn jeg har etter ulykken vil vise seg først etter 1 år. Nå er det bare å ta tiden til hjelp, og håpe på det beste. Er litt spent på det kommende skoleåret, med tanke på at jeg trenger en del hvile. Gode nyheter var det i hvertfall.:)
Midnattsolhoppet
Vi hadde bare meldt på Netti i åpen klasse. Da visste vi jo ikke om jeg kunne delta i det store og det hele. Ett løp om dagen virket uansett nok for både meg og henne. Siden jeg ikke klarte å velge mellom agility og hopp, så ble det åpen klasse.
Resultatet ble 3 disk og et løp med 17 feilpoeng. I det første løpet, glemmer jeg at jeg ikke kan rope, og Netti springer rett i en tunnel. Men det tar seg opp og siste 2/3 blir veldig bra (glemte å filme). Det var veldig tydelig at det var lenge siden vi hadde trent. Netti blir litt usikker på bakombyttene mine, og blir for uselvstendig.
I det andre løpet får Netti ett eller annet for seg på vippa, og det samme på balansebommen. Her zoomes det inn på møne, og det er alt som synes på hele filmen..
Det tredje løpet går veldig bra. Pga. min mangel på volum i stemmen og en merkelig trent hund som er vant til at det ropes til henne, måtte jeg dessverre se meg nødt til å klappe i stedet. Dessverre blir det tull i slalåmen, da jeg ser på dommeren. Netti er veldig avhengig og bli “holdt” i slalåmen, så hun ser på dommeren hun også, og går ut av slalåmen. Men alt i alt er farten veldig bra, og vi kommer gjennom banen på 37 sek (standardtid 36 sek).
I det fjerde løpet får Netti en idè om at det er på møne det skjer. Hun tar en skikkelig flick over møne, og jeg ser fullstendig forvirret ut der jeg står ved slalåmen. Etter en liten diskusjon med Ragnvald blir vi enige om at starten (hopp-hopp-slalåm) var en rett linje. På tilbakeveien når vi skal inn i en tunnel skjer det samme igjen. Jeg aner ikke hva som gikk av henne…
Er likevel veldig fornøyd, gikk mye bedre enn forventet! Det merktes riktignok at jeg har vært i ro i 14 uker.. Netti derimot som liksom er synshemmet har ingen problemer.
på lørdagen dro vi opp med fjellheisen. Kan ikke si at jeg følte meg 100 % trygg på vei opppover.. Oppå fjellet var det en utrolig flott utsikt.
Trixi
Nå er Trixi hjemme hos meg, mens Sara og Netti har det veldig bra på hytta sammen, i følge foreldrene mine. Trixi har gjort det hun er best på, sovet på dyna mi, tatt mat fra diverse steder, gått litt på tur, og sovet i solen. Vi har det veldig fint med andre ord.;)
Trixi koser seg på et gammelt canisblad.
Men nå er jeg uansett tilbake, og heldigvis i langt bedre form!:)
